hits






Jeg er i ekstase, første dag i Noosa har vært så ubeskrivelig bra! Vi begynte dagen med å plukke opp Simone på bussholderplassen ettersom hun også skal bo hos Mitch fram til vi reiser i retning Fraser Island på søndag. Vi kjørte ned til stranden hvor Mitch lagde verdens deiligste frokost på grillen han har bak i bilen sin. Deretter kjørte vi rundt i Noosa, plukket opp Adrianna (Mitchs venninne fra Polen) før vi badet og koset oss i solen i noen timer. På ettermiddagen slo vi oss sammen med Sam som er broren til Mitch, han hadde kjøpt inn grillmat og vi bestemte oss for å dra ut til en "hemmelig" strand for å spise middag der. Vi tok ferjen over til en slags øy her i Noosa, der kjørte vi et godt stykke på skranglete veier. Når vi kom fram til stranden ble vi helt målløse, kritthvit sand og ingen andre mennesker. Vi kjørte rundt på standen i en stund (her er det mersom 4x4 biler som gjelder og det med god grunn), deretter parkerte vi bilene og lagde middag før vi så på solnedgangen. Kvelden endte med at alle dro tilbake til huset, vi hadde det utrolig hyggelig og avsluttet kvelden med å grille restene fra middagen til nattmat.  






Bumpy roads fører til særdeles dårlige bilder, men jeg må bare legge det ut likevel sånn at dere får et bilde av realiteten.


















I øyeblikk som det her er jeg lykkelig og har kun en tanke i hodet: "Hvordan i alle dager er det her mitt liv?"




Bussturen til Brisbane tok ikke lange tiden og vi var framme tidlig på ettermiddagen. Etter å ha sjekket inn bestemte vi oss derfor for å skaffe oss en billig middag før vi ble kjent med byen. Etter maten ruslet vi rundt i noen timer og jeg må ærlig innrømme at jeg er utrolig glad for at jeg valgte å ha en stop i denne byen. Mange jeg har snakket med har sagt at den godt kan hoppes over, men jeg synes at den var verd å få med seg og kunne vell strengt talt godt hatt flere dager her.

Brisbane er en veldig fin by med en avslappet atmosfære, vi brukte hele kvelden på å vandre rundt og avsluttet det hele med å møte Camilla og hennes reisevenninne på en liten restaurant som hadde utsikt over nydelige Streets Beach (en menneskeskapt lagune i midten av byen). Camilla har jeg jobbet litt sammen med før avreise og det var rett og slett tilfeldigheter som førte til at vi plutselig befant oss i samme by. Etter en søvnløs natt på hostellet (snorkende kineser på rommet) var alle tre glade for å forlate rommet og formiddagen ble brukt på å være skikkelige turister. Vi har besøkt botanisk hage og tatt en ferje som frakter folk gratis rundt om i byen, alt i alt har vi fått sett store deler av byen på svært kort tid.

Etter lunsj bestemte jeg og Camilla oss for å møtes, ettersom hun nevnte at hun kanskje ville til Fiji og jeg fortsatt flørter med tanken om New Zealand gikk vi innom Happy Travels for å sjekke ut noen reise alternativer. Ingen av oss vet egentlig hva som skjedde der inne hos reisebyrået, men vi fikk tydeligvis en ny evne til spontanitet. Plutselig sto vi der med et snev av panikkangst og et Kiwi experience busspass i hånden. Jepp, vi har med andre ord bestemt oss for å dra til New Zealand for å reise rundt der i omtrent en måned. HVA HAR VI GJORT NÅ? Vi har ikke sjekket bankkontoene våre, Camilla må forandre noen flybilletter samt sjekke visum og vi vet egentlig ikke hva vi skal gjøre når vi kommer dit. Eksakt avreisedato vet vi heller ikke, så det må vi ha noen dager til å finne ut av. Selve bussturen er betalt, men flybilletter mangler og vi reiser dit fra to forskjellige byer i Australia. Galskap, men jeg elsker det!

Nå har jeg endelig kommet fram til Noosa og skal være her fram til søndag. Her skal jeg bo hos Mitch som er en kompis av min kjære venninne Synne, de møttes når Synne reiste rundt i australia for tre år siden. Mitch plukket meg opp på bussholdeplassen i tidenes bil og ga meg en liten omvisning i byen. Deretter dro vi ut til huset hans som ligger omtrent 15 minutter unna sentrum. Mitch hadde akkurat fjernet noen døde trær fra tomta, så vi lagde et bål som vi satt ved i noen timer. Resten av kvelden ble brukt på å lage middag og slappe av før jeg endelig kunne legge meg på rommet mitt. Ingen ukjente mennesker som snorker, ingen fulle 18 åringer som kommer ramlende inn midt på natten, ingen maur og ingen andre å ta hensyn til, gjett om jeg sovnet godt!

































m




 


Vi ankom Surfers Paradise relativt tidlig fredag morgen og hadde derfor tid til å vandre rundt i byen i noen timer før innsjekk. Engelske Gemma bestemte seg i siste liten for å slå seg sammen med oss de neste dagene og på nåværende tidspunkt er vi derfor en trekløver som reiser sammen. Simone har blitt avhengig av kakao med krem (vi snakker hot chocolate ja, nedkjøling er tydeligvis oppskrytt) og vi måtte derfor spore opp en bra cafe slik at hun fikk dempet abstinensene sine før innsjekk.


Rommet vi fikk tildelt var helt okei, selv om det var åtte senger og en god del maur på gulvet var det fortsatt god plass til sekkene våre. Det er nemlig noe man tidvis savner når man reiser rundt, så gulvplass vet man å sette pris på.
På dagens andre byvandring rotet vi oss til å kjøpe hvert vårt helgepass på The wicked pub crawl, billettene inneholdt all you can eat barbecue fredag og lørdag, gratis inngang på de fire mest populære nattklubbene i Surfers paradise hele helgen og noen gratis drinker på hver plass. Vi dro derfor kjapt tilbake til hostellet før vi dro ned til møteplassen. Det er vell ingen hemmelighet at backpackere elsker alt som er gratis og selv om denne barbecuen ikke var gratis så føltes det virkelig sånn. Vi spiste som om vi aldri hadde sett mat før og på et tidspunkt ble jeg faktisk litt flau over inntaket. Til slutt var vi så mette at vi hadde mest lyst til å gå hjem å legge oss, men i og med at vi er økonomisk rettede backpackere og allerede hadde betalt for pub crawlen bestemte vi oss for å bli igjen.  Vi dro tilbake til hostellet i 00:30 tiden, etter surfcamp og oppholdet i Byron Bay var det rett og slett umulig for oss å henge med stort lengre utover kvelden.

Dag to i Surfers ble vi vekt av at tre av våre romkamerater bråket seg ut av rommet (uskreven regel på hostell: pakk sekken kvelden før utsjekk slik at du ikke vekker hele rommet grytidlig om morgenen....). Ettersom vi likevel var oppe bestemte vi oss for å benytte oss av tilbudet om gratis frokost. Frokosten besto av cornflakes, loff, peanøttsmør, syltetøy og smør, jaja alt er bedre enn ingenting tenkte vi. Regn møtte oss i det vi forlot resepsjonen men vi nektet å la det ødelegge dagen vår og bega oss på nytt ut på byvandring. Etter å ha sett relativt mange høye bygninger tok kjedsomheten overhånd og i mangel på kreativitet klarte jeg å rote meg inn på første og beste tatoveringsstudio. Nå må du ikke få pusteproblemer pappa, selv om en regnfylt dag i Spania endte med ny tatovering klarte jeg å tenke litt klarere denne gangen. Med to nye piercinger i øret gikk jeg derfor smilende tilbake til hostellet sammen med jentene. Selv om piercingene i seg selv ikke gjorde vondt skulle jeg likevel ikke komme meg gjennom denne dagen helt smertefritt. Denne svima klarte nemlig å gå seg rett inn i et veiskilt på tur tilbake. Hvordan i alle dager er det mulig tenker du kanskje, janei, spør du meg så spør jeg deg. Jeg tuller ikke når jeg sier at pålen dukket opp fra ingensteds og at jeg helt ærlig ikke fatter hvordan jeg klarte å treffe den så hardt. Dette uten å i det heletatt registrere at den var der før det var for sent og smellet var en realitet. Vondt var det iallfall, men når han som sto å ventet på grønt lys ikke engang klarte å kjøre videre fordi han lo sånn måtte jeg rett og slett bare le med. En kul i hodet samt en ny erfaring rikere der altså.

Vi dro til barbecuen klokken 16:30 og returnerte fra pub crawlen klokken 05:00, dette i seg selv føler jeg forklarer hvor utrolig gøy vi hadde det denne natten. Som en bonus møtte vi også igjen flere av de samme som vi har bodd på samme hostell med tidligere på reisen, noe som alltid er like hyggelig.
Dagen etter hadde vi endelig værgudene på vår side igjen og vi våknet til sol. Vi gikk ned til standen og så på en lokal konkurranse, noe som faktisk viste seg å være ganske morsomt. Ikke vet vi hva sporten heter, men deltakerne skulle svømme ut til en bøyle et godt stykke ut fra standen for så å skynte seg inn igjen, deretter skulle de gjennomføre samme løype med kajakk og surfboard. Bølgene var helt ufattelig store og i våre uerfarne øyne så det hele livsfarlig ut. Deretter gikk vi tilbake til hostellet og laget oss pasta til middag før hang litt i fellesområdet, slappet av og la oss. Morgenen etter var det klart for utsjekk og vi endte opp med å ligge ved bassenget å sole oss fram til vi måtte gå til bussen.

Med sekken på ryggen og en stor «1 dollar slurpie» i hånden var vi klare for neste stop, Brisbane.








Klar for ei litta piercing session, sorry papalu.


Flip Flops i automat, hæ?
















Simone synes konkurransen var skikkelig spennende, haha. 










Bassenget på hostellet.




Først av alt må jeg bare beklage at det er lite oppdateringer fra meg for tiden. Dette skyldes rett og slett et horribelt wifi som kun kan benyttes i resepsjonen på hostellet. I tillegg er det hele tiden noe som skjer her, så bloggen havner derfor relativt langt ned på prioriteringslisten akkurat nå.

Aller første dag i Byron Bay ble brukt på å hente seg inn etter surfcamp og jeg slappet av ved bassenget sammen med britiske Amelie. Deretter dro vi ut å spiste falaffel sammen med Henrik og Susanna fra Sverige. Vi endte opp med å sitte på stranden, høre på gatemusikanter og hygge oss. Til slutt begynte det å regne så vi gikk til Nomads, som er det hostellet de bor på, der satte vi oss ned sammen med en fra New Zealand og en fra Skottland. Fikk noen reisetips i tilfelle jeg ønsker å dra til NZ og hadde skikkelig koselig kveld.

Mandag våknet jeg tidlig og benyttet muligheten til å facetime Anita. Deretter gikk jeg til Optus butikken for å skaffe meg et Australsk simkort, noe som betyr at jeg endelig har mobildata igjen (yay!). Klokken 12:30 kom endelig Simone og Pieter med Greyhound bussen, noe som betyr at trekløveren endelig er gjenforent. Vi bestemte oss for å gå til Byron Bay lighthouse sammen med Amelie og Irske Emma som bor på samme rom som meg. Vi ble virkelig ikke skuffet, bare gåturen i seg selv var helt fantastisk og utsikten fra fyrtårnet var enda bedre.

På tur tilbake til hostellet åpnet himmelen seg og vi ble gjennomvåte etter tre minutter i regnet. I og med at vi hadde igjen minst 30 minutter med hurtig gange for å komme oss tilbake til hostellet bestemte vi oss for å prøve haike. En kjempe hyggelig mann lot oss sitte på inn til sentrum, til tross for at vi var fem stykker. Deretter lagde vi pasta til middag sammen med andre fra hostellet, spilte kort og hadde det gøy. Klokken 22 gikk vi over veien til uteplassen Cheeky Monkeys som hadde silent disco. Det gikk ut på at alle fikk utdelt hvert sitt headset hvor man kunne velge mellom tre ulike kanaler som alle spilte forskjellig musikk. Med andre ord danset alle rundt til forskjellige beats, og vi så helt klart ut som en gjeng med tullinger. Vi hadde det utrolig morsomt og la oss med et smil om munnen. Det skulle jeg imidlertid kanskje ikke ha gjort, for når jeg våknet morgenen etter hadde jeg en rar følelse i leppene mine. Du kan trygt si at den rare følelsen ble til panikk når jeg kom meg inn i fellesdusjen og fikk sett meg selv i speilet. Det som møtte meg var et sett med lepper som mildt sagt er en hollywood frue verdig og jeg visste helt ærlig ikke om jeg skulle le eller grine. Jeg endte opp med å gå for førstnevnte og skyntet meg derfor å facetime Anita slik at hun også kunne være med på å le av hvordan jeg så ut.


Huskelapp til alle som skal bruke fire dager på surfing: IKKE GLEM SOLKREM PÅ LEPPENE! De kan også bli veldig solbrente skjønner du, hehehe....... 

Etter en god frokost (egg og bacon, backpackerlivet er virkelig ikke så aller værst på sånne dager) var vi altså klare for å se hva mer Byron Bay kunne tilby oss, dette på tross av at regnet var tilbake igjen. Vi bestemte oss derfor for å låne oss sykler på hostellet slik at vi kunne dra til Tea Tree Lake. Vi hadde værgudene med oss og i det øyeblikket vi satte oss på syklene kom solen snikende tilbake. Sykkelturen var veldig morsom, vi kjørte rundt på skranglete sykler og med høyttaleren på full guffe. Dere som kjenner meg blir sikkert ikke så overrasket over at jeg og Simone klarte å sykle inn i hverandre og dermed falle av sykkelen midt under refrenget på favoritt sangen vår. Det er kanskje ikke den beste ideen å delvis slippe styret for å danse til musikken når man ikke har full kontroll på syklingen i utgangspunktet. Slapp av bestemor, denne tøtta hadde selvfølgelig på seg hjelm og fallet resulterte derfor kun i nye blåmerker.
Når vi ankom Tea Tree Lake måtte jeg le litt for meg selv, vi hadde fått hørt at det var en fantastisk fin plass og at vannet var rødt. I mine norske øyne var alt jeg så en liten brun dam omringet av trær, noe man kan finne hvor som helst i norge. Om dette er noe man virkelig ønsker å se så kan jeg heller anbefale en liten tur til Hovinsmarka, da det helt klart er et mye bedre alternativ. Når vi kom tilbake til hostellet slappet vi av ved bassenget før vi ordnet oss og dro på en gratis grillaften som et av de andre hostellene arrangerte. Deretter dro vi på en uteplass som heter Woodys og danset i noen timer. I og med at jeg og Tyler (en hyggelig fyr fra Alaska) ikke drakk bestemte vi oss for å avslutte festen like etter klokken tolv og heller kjøpe is som vi spiste på gressplenen forran hostellet. Etter en kort stund fikk vi selskap av Simone og vi endte opp med å ha det morsommere på gressplenen enn vi hadde det på Woodys.

Morgenen etter var solen endelig tilbake igjen og alle hadde mest lyst til å ta med høytaleren ned til standen for så å være der hele dagen. Bølgene var utrolig store, så surfing var utelukket for nybegynnere som oss. Dette stoppet oss likevel ikke fra å ha det gøy og vi lekte oss i bølgene i flere timer, litt fasinerende er det at man aldri blir klok av skade når det kommer til havet. På tross av at man tror man drukner hver gang bølgene virkelig tar fatt er man like ivrig etter å møte neste bølge så fort man får igjen pusten. Små barn, store gleder osv. 
Til lunsj kjøpte vi inn masse frukt som vi spiste ved bassenget, etter det øvde vi oss på synkronsvømming (mildt sagt katastrofalt dårlig gjennomføring) før vi gjorde oss klar for kvelden. Hostellet vårt arrangerte grillaften hvor man kunne spise så mye man ville, delta på ulike aktiviteter, få gratis inngang på Cheeky Monkey's, samt en gratis drink. Dette tilbudet var det såklart mange som benyttet seg av og det var nesten umulig å bevege seg rundt på området uten å dytte borti folk. Grillkvelden var helt klart en suksess og jeg har vondt i lattermusklene enda! 

Idag er regnet desverre tilbake og jeg har derfor omsider tid til å oppdatere bloggen. Vi har slappet av på hostellet, laget god mat og jeg har vært å sjekket ut hvilke muligheter jeg har dersom jeg ønsker å dra til New Zealand i mars. I tillegg har vi bestemt oss for å dra videre til Surfers Paradise i morgen, da værmeldingen for helgen er bedre der enn i Byron Bay. Så i morgen sjekker vi ut og hopper på Greyhound bussen klokken 07:45, gøy!  

 






























Se på skiltet, svima på tur igjen..


Fem fornøyde (og klissvåte) haikere.




















Her ser dere hva jeg mener, klarte liksom ikke helt å se den fantastiske og unike røde fargen på vannet.












Mojo surfcamp på Spot X, altså jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. De siste fire dagene har vært helt fantastiske. Jeg har lært meg å surfe, hatt mange minnerike øyeblikk og samtidig møtt mennesker jeg aldri kommer til å glemme.

Første dag på Spot X var jeg veldig sliten etter nattbussen fra Sydney, første surfetime begynte klokken 10 så her var det bare å kaste seg ut i det. Etter en gjennomgang av teknikk samt en del øving på stranden skulle vi få prøve oss i vannet. Jeg var skikkelig spent og hadde satt meg som mål å klare å komme meg opp på brettet minst en gang innen jeg reiser videre. Surfingen gikk over all forventning og jeg kom meg opp på brettet på første forsøk, YAY! Etter to timer med surfing, mange vellykkede bølger og en god del knall og fall var det klart for lunsj. På Mojo serverer de wraps med tilbehør til lunsj hver dag og det er noe alle ser fram til. Jeg bestemte meg for å kjøpe en utvidet pakke som gir meg tilgang på bilder fra surfingen, en hettegenser med mojo logo, ekstra aktiviteter, gratis leie av brett og en ekstra surfetime om dagen. Bølgene på ettermiddagstimen var helt håpløse på grunn av mye vind så timen ble ikke så langvarig, noe som for øvrig var veldig greit for min del. Etter middag samlet folk seg rundt bordene inne på Mojo, det er fest hver dag så om man virkelig ønsker å være oversosial har man muligheten til det. Musikken på hostellet stenges av omtrent klokken 23 og da går alle sammen ned til stranden for å henge der.

Jeg droppet å bli med til standen den første kvelden i og med at jeg ikke hadde sovet særlig natten før, den beslutningen var jeg veldig glad for morgenen etter når neste surfetime begynte klokken 08:00. Også denne surfetimen gikk over all forventing og jeg begynte etter hvert å få teken på bølgene. Etter lunsj ble jeg med en gjeng til stranden for å nyte solen før Ocean raftingen som var dagens ekstraaktivitet. Det gikk ut på at vi delte oss opp i grupper på seks som dro ut i sjøen på et gigantisk surfebrett. Der ble vi nok en gang delt opp i lag, vi skulle stå på surfebrettet og deretter prøve å velte hverandre av ved hjelp av store Q-tips lignende pinner. Det var en vellykket ettermiddagsaktivitet og at jeg klarte å deise ned min svenske (og storkjefta) motstander var jo selvfølgelig en stor bonus.

Etter middag ble jeg sittende på et bord med Nederlandske Simone, Peter, Andre, Sam og Nick, samt Lewis og George fra England. Denne gjengen skulle vise seg å bli selve kjernen til at mitt opphold på Mojo ble så vellykket som det ble. Vi har hengt sammen som erteris siden og ikke i et eneste øyeblikk har jeg følt meg ensom. Vi spilte kortspill, fortalte historier, utvekslet reiseruter og drakk Goon (australsk vin som koster ca 11 dollar for 4,5 liter, gir tidenes værste hodepine men alle drikker det ettersom det er så billig). Etterhvert ruslet vi ned til stranden hvor vi fortsatte å hygge oss i de sene nattetimer. Plutselig innså vi at klokken begynte å bli farlig mye med tanke på at vi hadde surfetime klokken 07:30 og dermed var det bare å skynte seg tilbake til rommene for å forsøke å få noen få timer med søvn.

Fredag morgen våknet jeg av alarmen klokken 07:00 og trodde i et lite øyeblikk at jeg lå på stranden. Strandfester er sannelig hyggelige mens de står på, men det å skynte seg i seng uten å så mye som forsøke å koste av seg litt av sanden kunne jeg godt ha spart meg for. Det hadde muligens vært mer behagelig å faktisk sove på stranden, for å si det sånn. På fredag var datoen 26 Januar, med andre ord var det duket for feiring av Australia day. Det finnes virkelig ingenting bedre enn å starte en slik feiring med surfing etterfulgt av noen timer med avslapping på stranden sammen med gjengen. Etter lunsj gikk jeg The Kangaroo walk sammen med Peter og Simone. I nærheten av en campingplass fant vi noen kenguruer som var så vant til mennesker at vi fikk klappe de når vi ga dem vann. Vi avsluttet det hele med å kjøpe oss hver vår milkshake som vi nøt i solen før vi gikk strandveien tilbake. Man kan visstnok ikke feire Australia Day uten en skikkelig barbecue og derfor ble det servert pølser rett fra grillen ute på gressplenen til lunsj, digg. Deretter hentet vi oss hvert vårt brett og surfet i noen timer før vi gjorde oss klare til middag. Etter middagen var det duket for fest med hippie tema og det hang australske flagg og peacemerker over alt på området. Først samlet vi oss til allsang på gressplenen. Med masse goon, stjerneskudd og dunkel belysning var det virkelig helt fantastisk stemning. Deretter var det drikkeleker, kortspill og bonfire inne på området før vi til slutt bevegde oss ned på stranden. Vi hadde det rett og slett så hyggelig at jeg tror ingen egentlig hadde lyst til å legge seg når folk begynte å gå opp fra stranden igjen. Forskjellige tidssoner var plutselig en veldig fin ting og jeg endte opp med å facetime Anita slik at hun kunne få ta litt del i feiringen. Jeg ble liggende å facetime i en av de røde sakkosekkene utenfor resepsjonen og fikk fort selskap av Andre og Peter. Gudene vet hvor lenge vi snakket med Anita men på et tidspunkt sovnet vi alle tre. Du kan trygt si at jeg lo godt når jeg våknet av alarmen og innså hvor idiotisk det måtte se ut for forbipasserende der vi lå skviset sammen utenfor inngangspartiet. Det skal sies at jeg synes soveplassen var overraskende behagelig, men når surfetimen startet klokken 06:30 hadde jeg ikke tid til å ligge der å slappe av. Jeg er så ubeskrivelig glad for at jeg var en av de få som klarte å stå opp til denne surfetimen da den virkelig sto til alle forventninger. Bølgene var perfekte og soloppgangen satte stemningen. Som om det ikke var nok dukket det plutselig opp fem delfiner, vi padlet ut til de og satt på brettene våre mens de svømte rundt oss. Helt i slutten av surfetimen gjorde surfelæreren meg oppmerksom på at det svømte en skilpadde rett ved brettet mitt og du kan trygt si at det var en overlykkelig jente som forlot stranden. Etter lunsj bestemte vi oss for å ta med hvert vårt brett og bli med på dagens andre surfetime, gøy!

Simone og Peter sjekket ut etter surfetimen på lørdag morgen og dro deretter videre med bussen, Andre skal jobbe på Mojo en stund så vi bestemte oss bare for å slappe av i noen timer. Så langt kom vi aldri ettersom Lewis klarte å overtale oss til å bli med å prøve Slip?N?Slide banen som ble satt opp. I et par timer var vi små barn igjen og vi hadde det utrolig morsomt på tross av at øynene våre var fulle av såpe fra banen. På kvelden var det på nytt duket for kortspill og sosial stimulering, klokken 4 på natten pakket jeg sammen kofferten og sov i et par timer før utsjekk.

Nå har jeg kommet fram på hostellet i Byron Bay og dagen skal tilbringes ved bassenget sammen Amelie som jeg møtte på Spot X i går kveld.

Jeg er helt overveldet over hvor bra de siste dagene har vært og helt ærlig hadde jeg kunnet vært på Mojo sammen med denne gjengen for alltid. Heldigvis skal flesteparten reise i retning Cairns, så sannsynligheten er stor for at vi kommer til å møte hverandre innimellom. Oppå det hele har Simone bestemt seg for å slå følge med meg på deler av min reiserute, hun og Peter sjekker inn på samme hostell som meg i morgen og jeg gleder meg mildt sagt kjempe masse!






















Lunsj på Australia Day.


Bilder av selve surfingen kommer senere da jeg ikke har fått tilgang til nettsiden hvor de kan lastes ned enda, men slapp av, bildebevis kommer!


Intimkonsert og allsang på Australia Day.




Verdens herligste gjeng!




Ikke alle følte seg i toppform etter feiringen av Australia Day.






Slip'N'Slide




Dagens plan var å jobbe med (den så langt inteteksisterende) brunfargen min, skuffelsen var derfor stor når Andrea og jeg våknet til en overskyet himmel. Som følge av at vi ikke kan gjøre noe med været bestemte vi oss for å slappe av i leiligheten, sette på en film og spise fruktsalat til frokost. Med andre ord, slettes ikke en dårlig ide. Nå har Andrea dratt på jobb og jeg har noen timer alene før Cass kommer hjem å holder meg med selskap. Jeg har en arbeidsoppgave idag og det er å pakke ryggsekken min igjen. Klokken 23:30 hopper jeg nemlig på Greyhound bussen og etter 8 timer og 30 minutter ankommer jeg Woolgolga.  

Jepp, nå har jeg altså bestemt meg for hvor ferden går videre og da kan man trygt si at jeg ikke kaster bort tiden. Sydney er en fin by, men de som kjenner meg vet at jeg ikke er noen storbyjente. Derfor gleder jeg meg helt vilt til å begynne reisen opp kysten i retning Cairns.

Så langt er planen som følger:

  • Nattbuss til Woolgolga og Spot X, her skal jeg være fire dager og fire netter på Mojo surf camp.
  • Buss til Byron Bay, her har jeg booket tre netter på Backpackers Holiday Village og etter det får jeg bestemme meg for om jeg vil være der lengre eller om jeg bare skal dra videre.
  • Etter Byron Bay skal jeg innom Surfers Paradise og muligens Brisbane.
  • Deretter tar jeg bussen til Noosa for minimum fire dager.
  • Buss til Rainbow Beach den 11 februar, der skal jeg ha en natt på Pippies Beachhouse. 
  • Organisert campingtur på Fraser Island, vi skal sove i telt og kjøre rundt på øya i tre dager.
  • Tilbake til Rainbow Beach og nok en natt på Pippies.
  • Buss til Agnes Water, her skal jeg bo på Cool Bananas Backpackers 1770 i to netter.
  • Nattbuss til Airlie beach, der skal jeg bo på Nomads hostel i to netter.
  • To dager på en organisert båttur med Oz Sail. Vi skal seile rundt Whitsundays og bo på Avatar som er en trimaran båt.
  • Tilbake til Airlie beach og Nomads hostel i to netter.

​Etter dette er jeg litt usikker på hva jeg gjør, mest sannsynlig tar jeg turen innom Magnetic Island før jeg reiser opp til Cairns. Isåfall befinner jeg meg i Cairns i starten på mars og der skal jeg iallefall prøve å sørge for å få sett deler av regnskogen før jeg eventuelt bestemmer meg for å reise hjem. Jeg har ikke satt noen hjemreisedato eller planlagt hva jeg skal gjøre i mars enda, dette har jeg gjort med hensikt. Grunnen til dette er at jeg ønsker å sikre meg at jeg følger mitt hjerte og mine ønsker, ikke andres forventninger eller meninger om turen. Per dags dato har jeg kun fokus på neste punkt på listen, nemlig surf camp, resten tar jeg som det kommer.




De to siste dagene har fløyet avsted og jeg har det så utrolig hyggelig hjemme hos Andrea og Cass. Vi har vært på Clovelly beach, solet oss, slappet av, sett Skin Wars, kjørt rundt i Sydney, vært på gåtur i Newtown og spist alt fra fruktsalat til sushi. Jeg har ledd så mye at magemusklene mine gjør vondt og for å være helt ærlig blir det skikkelig trist å reise videre uten disse to damene.

Idag har jeg i tillegg vært på besøk hos Liv og David i deres fantastiske hus i St Ives. Dagen ble brukt på nyte solen i den nydelige hagen deres og jeg har virkelig følt meg velkommen. Liv lagde en kjempe god frokost, serverte iskald champagne og David viste meg hvordan Australiere tilbereder en skikkelig barbecue brunch. I tillegg til oppvartningen var det skikkelig luksus å kunne avkjøle seg i bassenget de hadde i hagen. Jeg er helt overveldet over hvor hyggelige og omtenksomme disse menneskene er og hvor lett det var å bli kjent med de. Liv er opprinnelig fra samme bygd som meg og det var derfor utrolig spennende å få høre historier fra hennes ungdom. Den dama har virkelig fått reist rundt og opplevd hva verden har å tilby, før hun til slutt bestemte seg for å slå seg ned i Australia. Etterhvert som hun fortalte ble jeg bare enda mer inspirert til å fortsette med reising, slik at også jeg kan få se enda mer av verdens mange kriker og kroker. 














Som jeg skrev i går skulle jeg på tur til Royal National Park idag sammen med Diana fra Sveits, Gåturen skulle til slutt ende i Figure 8 pools, men først skulle vi på skikkelig "hiking" i nasjonlaparken. Vi hadde funnet en rute som skulle være litt utfordrende, men gjennomførbar for de fleste med relativt god helse. 
Vi startet dagen med liten frokost og klokken 09:30 tok vi toget ut til en relativt øde togstasjon i bushen.





I 10 minutter gikk vi blant hus og deretter gikk ferden videre inn på en liten grusvei. Etter omtrent 20 minutter på grusveien måtte vi bevege oss inn på en liten sti. Svima fra Norge ble forøvrig nesten ble påkjørt av tre gutter på crossere på denne grusveien (det er motorsykler de kan kjøre i skogen mormor), så det å få komme seg ut i bushen var en betryggende tanke på dette tidspunktet. Stien tok oss rett inn i den australske villmarken. I Norge er man vant til en deilig stillhet og ro når man kommer seg inn i skogen, i Australia er det helt motsatt. Vi måtte snakke høyt for å overdøve den intense lyden av insekter rundt oss og når frykten for fartsglade motorsyklister endelig roet seg opplevde jeg at en ny frykt kom snikende. Nemlig frykten for de forbaskede slangene som finnes i dette landet. I perioder var stien dekket av blader og pinner (jada, sikkert veldig populær rute det her..), noe som lot fantasien løpe løpsk og angstnivået økte. 

Angsten for slanger skulle imidlertid snart få en konkurrent...
For plutselig begynte det å snø i Australia, i 40 varmegrader dalte det små hvite flak fra himmelen. Her er det noe som ikke stemmer.

I og med at vi hadde skimtet to brannbiler når vi først bevegde oss inn på stien for omtrent en halvannen time siden ble det ganske enkelt å legge sammen to og to. I tillegg kunne vi erindre å ha hørt en del sirener i det fjerne. Snøflakene landet på huden vår og ved å gni de utover var det lett å skjønne ut at det dreide seg om små partikler av aske. Det brenner definitivt en plass, men brannvesenet er på stedet så de har vell kontroll - right?

Jeg har jo heldigvis fulgt med på nyhetene i Norge innimellom og vet derfor at såkalte "bush fires" er normalt i Australia, jeg vet også at de kan være ganske aggressive. Diana hadde også hørt om dette og i et sekund var vi ganske usikre på hva vi skulle foreta oss. Vi befant oss tross alt på noe som helt klart var en svært lite brukt sti in the middle of nowhere. Ikke visste vi hvor i nasjonalparken vi befant oss heller, men vi trøstet oss med at vi hadde notert oss nødnummeret før vi bevegde oss inn i områder som kunne være uten god telefondekning. 
Etterhvert som vi sto der å diskuterte hva vi skulle gjøre ble flakene av aske bare større og større, Etter kort tid kom røyk plutselig sigende rundt oss, først kunne vi bare kjenne lukta men den ble fort så tykk at vi ikke hadde noe problem med å se at den var der. Vi forsto alvoret og det var ingenting mer å diskutere, vi må komme oss bort herfra. Ved å se på himmelen kunne vi se omtrent hvor røyken kom fra og vi kunne ikke gjøre annet en å bevege oss i motsatt retning, bort fra sivilisasjonen og lenger inn i bushen. Kjempe greier.

Stressnivået var på et tidspunkt ganske høyt og etter å ha kavet oss opp en skikkelig bratt bakke i relativt høyt tempo måtte vi stoppe for å trekke pusten og få i oss litt vann. Diana skulle sjekke kartet på telefonen sin og oppdaget da at hun hadde mottatt en melding fra et underlig nummer. (Ja pappa, Diana hadde 12% strøm på telefonen, men frykt ikke for din datter har vært på skogtur før og hadde sørget for å ta med powerbanken som lillebror kjøpte i bursdagsgave.)


Vi skyntet oss å ringe det oppførte nummeret og forklarte situasjonen. Vi ble deretter overført til en dame i brannetaten som forklarte oss at vi hadde vært farlig nær brannen og at vi måtte skynte oss inn på et såkalt "fire track"  som skulle lede oss ut av bushen. Fire tracks er sandstier som er designet for at folk lettere skal komme seg ut av bushen og for at nødetater skal kunne rykke inn til nærmest utilgjengelige områder. Heldigvis viste det seg at vi hadde beveget oss i riktig retning og vi var like ved en slik sti. På denne stien møtte vi en lokal australsk dame som var tydelig stresset, hun fortalte at hun av erfaring skjønte at det var alvor og at hun derfor var på tur ut av bushen selv. Vi fulgte henne i høyt tempo, samtidig som vi varslet andre folk vi møtte på stien. Dette fire tracket går til Figure 8 pools, de vi møtte hadde ikke fått meldingen om evakuering og innså ikke at de var på tur i retning brannen.  

Til slutt kom vi oss ut fra bushen og inn på en parkeringsplass, etter å ha fått igjen pusten innså vi at vi ikke hadde peiling på hvor vi var. Det viste seg at vi var på et helt annet område enn det vi etter planen skulle returnere til og vi måtte prøve å finne ut hvordan vi skulle komme oss til Sydney. Den hyggelige damen vi fulgte ut av bushen forklarte at det ikke var noen bussholderplass eller stasjon i nærheten og ga oss derfor tilbud om skyss til nærmeste by. Vi takket selvfølgelig ja til dette og aldri før har det vært så deilig å sette seg inn i en bil med aircondition. Det viste seg at hun er en profesjonell golfspiller og vi pratet om løst og fast mens vi kjørte bort fra nasjonalparken. Hun stoppet til og med på et utsiktspunkt slik at vi i det minste kunne få noen fine bilder fra turen. Til slutt ble vi sluppet av i Wollongong og vi bestemte oss for å gå ned på stranden for å kjøle oss ned med et lite bad, samt spise lunsj. Klokken var 16:00 når vi endelig fikk satt oss ned på stranden. Vi hadde gått siden 11:15 og det eneste vi hadde spist var et rundstykke med banan, for vi skulle jo ha en stor lunsj når vi kom fram til Figure 8 pools. Smart. Heldigvis hadde jeg tenkt langt nokk til å ta med to vannflasker, noe som viste seg å være det absolutt viktigste.
Klokken 17:00 tok vi  toget tilbake og etter 1 time og 40 minutter var vi tilbake i Sydney. Helt utslitte og utrolig møkkete. En kald dusj gjorde underverker og etterpå hadde jeg avskjedsmiddag med tre av de herlige jentene jeg har vært mye sammen med de siste dagene. Klokken 23:45 ble jeg hentet av Andrea og hennes roomie Cass. Nå har jeg flyttet inn i deres leilighet og skal bo her til 23 Januar. Andrea har bodd i byen siden september og har skaffet seg jobb i sentrum av Sydney, det var utrolig deilig med et kjent ansikt og jeg ser virkelig fram til de neste dagene.














Som dere kan se begynte himmelen over nasjonalparken etterhvert å være dekket av røyk. En ting er sikkert, det senker seg en spesiell stemning over bushen under en skogbrann. Det var akkurat som om dyrene og krypene også skjønte alvoret.


















Kære Synne Bjugg, du etterlyste flere bilder av trynet mitt. Jeg tar leserne mine på alvor (hahaha) så her har du et bilde. Føler også dette bildet beskriver hvorfor jeg stort sett legger ut bilder av naturen.




Nok en dag i Sydney er vel overstått. Fikk endelig rotet meg til banken og nå har jeg endelig opprettet australsk bankkonto, sånn i tilfelle jeg blir nødt til å jobbe litt på slutten av oppholdet for å få råd til hjemreisen. 
 
Ellers har jeg vært på Coogee beach idag. Ny dag, ny strand you know. Jeg dro dit med den samme gjengen som jeg var sammen med på Manly i går, i tillegg til en engelsk guttegjeng som bestemte seg for å bli med. Coogee har en veldig "ung" atmosfære og det var skikkelig deilig å bare ligge i sanden, høre på musikk og slappe av sammen med så mange hyggelige mennesker. Legg merke til at jeg skriver ligge i sanden.. Vimsete som jeg er klarte jeg såklart å glemme håndkle, jeg måtte derfor ta til takke med det moder jord hadde å tilby. Selv etter to runder i dusjen har jeg fortsatt sand på de mest utrolige plassene, flotters.

Vel tilbake på hostellet har jeg hatt en kjempe fin kveld hvor jeg har slappet av sammen med to av jentene som sover i nabo køyene. I tillegg har jeg bestemt meg for å dra på tur sammen med hun ene fra Sveits i morgen (jepp, jeg har enda ikke klart å lære meg navnet på noen av de jeg deler rom med). Vi skal gå tur i Royal National Park og jeg gleder meg så skikkelig!






mj




For å være helt ærlig har jeg ikke vært så veldig tøff i trynet de siste dagene. Lite søvn, lite mat og en helt ny plass er en dårlig kombinasjon. På tross av at man til en hver tid er omringet av hyggelige folk kan man tidvis føle seg veldig liten og ensom som backpacker. Inntrykkene krever sitt av energi og det er nesten vanskelig å være seg selv når kroppen skriker etter hvile, I går var det som sagt fest på hostellet, noe det forøvrig er hver eneste kveld. Etter festen snakket jeg med to av de andre jentene på rommet og jeg var så sliten at jeg ikke orket å lyve når jenta fra Italia spurte om det gikk bra. Følelsene jeg har kjent på i det siste ble veldig forsterket når jeg endelig fikk nok mot til å si de høyt. Når jenta fra Italia begynte å gråte fordi hun strevde med akkurat det samme klarte verken jeg eller hun fra Sveits å holde tårene tilbake. Kvelden ente med andre ord opp med at jeg delte mine dypeste tanker om denne reisen med tre jenter jeg ikke engang husker navnet på, og til slutt satt vi alle å gråt hver våre tapre "reiser alene"-tårer. Koser seg på tur ja, hehe. 

Det var på en måte noe veldig betryggende med å få bekreftet at mange føler på de samme følelsene og streifer innom de samme tankene i starten av reisen. På et tidspunkt var jeg usikker på om denne backpackingen i det hele tatt var noe for meg, den tanken forsvant heldigvis med en god natts søvn.
Idag sto jeg opp i rett tid og med nytt mot dro jeg til banken for å få fikset en australsk bankkonto. Det viste seg at banken ikke åpnet før 09:30 og jeg gikk derfor innom TravelBugs for å se om de hadde noen tips til en uvitende nordmann som ønsker å oppleve kystlinjen.
I og med at jeg ikke egentlig hadde noen plan før jeg reiste til Australia skulle dette vise seg å være et av de beste valgene jeg har gjort på lenge. Jeg møtte en fantastisk dyktig fyr som heter Jacob som hjalp meg å planlegge reisen min opp til Cairns. Både han og kjæresten hans har reist masse rundt i Australia og derfor hadde han mange gode tips å komme med. Jeg hadde på forhånd laget en liste over de tingene jeg SKAL se og oppleve før jeg forlater Australia. Koste hva det koste vil og jeg var innstilt på at jeg måtte ta en del drittjobber underveis på reisen for å få råd til alt.

Etter dagens planlegging viser det seg imidlertid at det ikke kommer til å være nødvendig med masse jobbing. Jacob hjalp meg å sette opp en råkul reiserute som inneholder alle de tingene jeg hadde på ønskelisten samt en del plasser og aktiviteter som han anbefalte. Ved å inkludere et Greyhound busspass og overnattinger på ulike hostel fikk jeg endelig muligheten til å skaffe meg en oversikt over tidsbruk og priser, noe som gjorde meg veldig lettet. Jeg kommer derfor til å prioritere reising og morsomheter over jobbing og heller korte ned på tiden her i Australia dersom jeg er rimelig blakk når jeg kommer til Cairns. Jeg lover å fortelle mer om dette når bestillingene er i boks, spennende!

Klokken 11:00 skulle jeg møte de engelske jentene jeg ble kjent med i går på hostellet, deretter skulle vi ta ferjen til Manly Beach sammen. Du kan trygt si at det ikke ble tid til å innom banken etter all planleggingen, så det praktiske får bare vente til i morgen. I lobbyen møtte vi "Madde" og Magnus som er to dansker jeg pratet en del med i går. De bestemte seg for å henge seg på oss og til slutt var vi en ganske stor gjeng som dro til Manly sammen. Dagen på stranden besto i hovedsak av avslapping, bading, latter og reiseplanlegging, perfekt spør du meg.
 


















 




I går landet jeg omsider på australsk jord og gjett om det var deilig at alle rundt meg snakket et språk jeg kunne forstå.
Flyturen var et rent mareritt, jeg vet ikke hva det skyldes men det å sove på fly er tydeligvis noe som er umulig for meg på denne turen. Øynene svir og kroppen skriker etter søvn, likevel får jeg ikke sove. Etter en mellomlanding i Cairns landet jeg i Sydney, der skulle jeg bli plukket opp av en shuttle bus som var inkludert i oppstartspakken til Kilroy. Jeg går til avtalt meetingpoint, men det er ingen buss å se. Etter mye fram og tilbake fant jeg en til slutt en kjempe hyggelig mann som var sjåfør på en av de andre bussene, han ringte hostellet for meg og det viser seg at det hadde blitt noe krøll med bestillingen. Jeg ble derfor nødt til å sitte på med en annen buss, heldigvis betalte hostellet omkostningene. Vel framme på Wake Up hostel fikk jeg sjekket inn og møtt de andre jeg deler rom med. Jeg bor med fem jenter som er fra Tyskland, Egland, Italia og to fra Sveits, alle har ulike planer og bakgrunner så det er veldig lærerikt å bo så tett på hverandre.
På ettermiddagen slo jeg følge med den ene jenta fra Sveits til Hyde park, her slappet vi av og pratet i noen timer. Etterpå gikk vi innom Greyhound for å sjekke hvilke muligheter de har til å hjelpe meg med planleggingen. Greyhound tilbyr et hop on hop off busspass som er veldig populært blant backpackere, det tar deg fra Sydney til Cairns som er den ruten jeg har lyst til å reise. Er fortsatt litt i tenkeboksen i forhold til reiselengde og budsjett, så de neste dagene vil bli brukt til å finne ut av dette før jeg eventuelt bestiller noe.

Dag to i Sydney har vært veldig fin. Jeg sto opp tidlig for å delta på et orienteringsmøte for folk med work and travel visa, her fikk vi mye nyttig informasjon. Jeg fikk også hjelp til å skaffe australsk telefonnummer, bankkonto og melde meg inn i en jobbsøkerbase. Etterpå ble jeg med på en felles gåtur som ble arrangert av hostellet. Der gikk vi fra Bronte Beach til Bondi Beach slik at vi fikk med oss alle de små strendene i mellom, samt fikk tips om området. På denne turen ble jeg kjent med mange nye folk, fikk særlig kontakt med fem jenter fra forskjellige områder i England. Vi holdt sammen gjennom hele dagen og valgte å bli igjen på Bondi sammen etter turen.Vi har faktisk hatt det så hyggelig sammen idag at vi nå har bestemt oss for å dra til Manly Beach i morgen.
I tillegg har vi vært på en arrangert fest på hostellet i kveld, der de serverte gratis vin og øl i et par timer. Ting som er gratis takker man ikke nei til som backpacker, men grunnet jetlag og lite energi valgte jeg å avslutte festen etter fire timer. Det er tross alt bare dag to, så jeg trenger kanskje ikke slite meg ut mer enn nødvendig.
















Ble forresten intervjuet av en japansk tvkanal (ved hjelp av tolk) på flyplassen i Osaka, KLEINT.




Det føles nesten litt rart å skulle forlate dette landet allerede, dagene har gått så utrolig fort og inntrykkene har vært mange. Selv om starten på oppholdet var en sjokkartet opplevelse bestående av frykt, svette og tårer har jeg virkelig lært meg å like dette landet. Kulturforskjellene er mange og det er lett for turister å trå feil. Jeg har derfor skrevet ned noen tips og andre observasjoner jeg har gjort meg så langt, ha i bakhodet at dette er langt fra noen fasit.

  • Last ned appen til google translate og den Japanske språkpakken før du ankommer, den oversetter både fra tekst, bilder og lyd. Oversettelsene er innimellom litt på en snurr, men det er uansett bedre enn ingenting.
  • På flyplassen får man leid bokser med portabelt wifi. Jeg betalte omtrent 800kr for en uke med ubegrenset tilgang og relativt bra hastighet. Denne boksen har vært en livredder for min del og var verd hver en krone ettersom det ikke er veldig mange plasser man kan koble seg på gratis wifi. 
  • Det finnes svært få søppelbokser som er plassert langs gatene i Japan og man må lete lenge for å finne en plass å kaste søppelet sitt. Dette fordi de rett og slett ikke har kapasitet til å følge opp tømmingene hyppig nok. Å ha en liten plastpose i vesken for å samle sammen alt søppelet som hoper seg opp gjennom dagen kan derfor være lurt, det er ikke sosialt akseptert å slenge ifra seg søppel på gaten.
  • Japanerne bruker stort sett ikke sukker i teen, ikke bli sjokkert når du kjøper en iste som rett og slett ikke smaker godt for våre sukkervante ganer. De ler kanskje litt av deg når du spør etter sukker på cafe, men er behjelpelige med å skaffe det for deg.
  • Ha tungen rett i munnen og vær fokusert når du skal prøve å forstå deg på t-bane systemet. Spør deg fram og ikke gi opp selv etter utallige forsøk på å finne noen som snakker engelsk. De i infoskranken ved billett automatene er som oftest veldig villige til å hjelpe deg selv om de ikke forstår engelsk, så om du har skrevet ned navnet på endestasjonen din på forhånd kommer du ganske langt på tross av språkbarrieren. 
  • Mens vi er inne på togsystemet kan det være lurt å huske at når man går av toget skal man gå i midten av døren, mens når man går på toget skal man gå inn på sidene av døren.
  • I Osakas rulletrapper står man rolig på høyre side, mens de som ønsker å gå holder seg på venstre side. Vær obs på at dette er motsatt i Tokyo. 
  • Togene i Japan har egne vogner som er reservert for kvinner i rushtidene, disse vognene har også egne plasser for påstigning som er godt markerte. Togene er fylt til randen i rushtiden og man tvinges til å stå tett sammen. Flere kvinner opplever å bli utsatt for ufrivillig beføling og andre ubehagelige situasjoner i forbindelse med disse togturene. Det er i tillegg vanskelig å forlate situasjonen ettersom man står som sild i tønne fram til neste stasjon.
  • Det er umulig å skru av kameralyden på mobiltelefoner som selges i Japan, dette fordi det er et økende problem at kvinner opplever at menn tar bilder under skjørtene og kjolene deres. Kvinner i Japan sliter med andre ord daglig med seksuell trakassering og i en kultur hvor man helst ikke skal kreve oppmerksomhet, skape en scene eller gjøre seg videre synlig i det offentlige rom er det utrolig vanskelig å få skikkelig kontroll på problemene.
  • Det anses som uhøflig å snakke i telefonen på toget. Skal man snakke med sidemannen sin må dette foregå på svært lavt lydnivå.
  • Det er en uskreven regel at man ikke skal spise på toget. 
  • Røyking er stort sett lov på alle restauranter og lignende, de har også egne røykerom på flyplasser og kjøpesentre. Man skal helst unngå å røyke mens man går og røykere henvises gjerne til egne røykeområder på offentlige plasser. Sneiper og aske skal kun kastes i askebegere, ikke på gaten. Dersom man ikke forholder seg til anviste plasser for røyking eller går rundt i gatene å røyker kan man bøtelegges dersom man er skikkelig uheldig.
  • Japanere pusser tennene i varmt vann.
  • Dersom du er forkjølet eller lignende forventes det at du bruker munnbind, noe som er forståelig med tanke på hvor hurtig smitte sprer seg i så tett befolkede områder. I tillegg bruker noen damer munnbind på dager de ikke orker å sminke seg. Mange bruker det også på grunn av gammel vane.
  • Nudler SKAL slurpes, dette for å signalisere at maten er god og for å regulere temperaturen.
  • Man gir ikke tips på restauranter.
  • De fleste turistene her er fra Kina og Korea, så det kan faktisk gå lenge mellom hver gang man ser noen med vestlig utseende, særlig om man reiser utenfor høysesong.
  • I Japan sover mange på harde futon madrasser på gulvet og dette trenger ikke å føles så veldig behagelig for folk som er vant til senger med tykke og myke madrasser. Det skal visstnok være bra for ryggen..
  • Vann kan drikkes fra springen, men for en nordmann smaker det ikke særlig godt.
  • Det er veldig vanlig at toalettene her har setevarme, musikk og et variert utvalg av vannstråler som vasker deg etter at du har gjort ditt fornødne.  
  • Det er tydeligvis en trend blant jentene her å ha masse rød/rosa blush like under øynene. Dette for å se søte ut, ligne på anime (tegneserie) figurer og/eller for å se litt syke ut slik at de signaliserer at de må passes litt på. Hjelpes..
  • Ikke bli overrasket om du hører M2M på høytalere eller lignende, de er tydeligvis fortsatt store i Asia. Den første ringetonen jeg hørte når jeg landet var en av deres hits og jeg kunne ikke gjøre annet enn å dra på smilebåndet.

Den viktigste huskeregelen er at man kommer langt med et stort smil, folkeskikk, respekt og et genuint ønske om å forstå seg på kulturen. Japan er et utrolig flott land og jeg vil anbefale alle som har muligheten til å ta turen hit!




Galskap at dette i det hele tatt er nødvendig, jeg blir så provosert.. Men for all del, det er bra at de i det minste prøver å få bukt med problemet.




Her skulle jeg oversette fra en plakat inne på et bakeri, ganske sikker på at teksten handlet om en bolle og ikke det som google her har kommet fram til. Kjekt å ha, men som sagt på en skikkelig snurr innimellom.


Her ser dere min futon madrass (blå) rullet sammen i stuen hjemme hos Justin. Skilleveggene gjorde at jeg hadde stuen som privat soverom på kveldene og da var det bare å rulle ut madrassen. Heldigvis kunne sofaen til Justin brettes ut som en madrass og uten den under futon madrassen er jeg ikke sikker på hvordan jeg skulle klart å sove der. Hjemme hos Idunn hadde de vanlige senger, hurra! 


Guden for kvinner, barn og reisende. Han bør jeg kanskje begynne å be til?



Nå skal jeg bare få sjekket inn ryggsekken og spise middag før ferden går videre til Sydney, jeg gleder meg!




Siste dag i Osaka går mot slutten og det er helt klart en lykkelig trønder som legger seg i kveld. Jeg er selvfølgelig lykkelig fordi jeg snart skal sette snuten mot varmere strøk, her er det nemlig bikkjekaldt. Men mest av alt jeg er lykkelig fordi jeg har fått oppleve utrolig mange nye ting. Jeg har mestret de utfordringene jeg har kommet over, jeg har møtt fantastiske mennesker og jeg har ledd så mye at jeg har vondt i lattermusklene. 

Idag gikk ferden til Kyoto, der besøkte vi et av Japans mest kjente templer og det var virkelig litt av et syn. Ellers gikk vi bare rundt i byen for å se oss om, før vi til slutt endte opp på en helt fantastisk restaurant inne i en bakgate. Vi fikk en privat bås å sitte i og vi bestilte flere småretter. Det er helt klart den beste maten jeg har spist denne uken og jeg skulle nesten ønske jeg kunne dra tilbake dit i morgen.
I tillegg måtte vi selvfølgelig prøve ut Japansk "plommelikør" og diverse andre alkoholholdige drinker. Stemningen ble til slutt så god at Idunn nesten ramlet ned under bordet etter et dobesøk og vi lo så høyt at de i nabobåsen lurte på hva i alle dager som foregikk inne hos oss. For de som ikke skjønner hvordan man kan ramle under et bord som har bordplaten ca 50 cm over bakkenivå kan det forklares med at man har føttene i et hull i under bordet, slik at man sitter "normalt" men med selve setet i gulvhøyde. Det så derfor rimelig dumt ut når halve blondina var på tur til å forsvinne under bordet.

Det hører også med til historien at jeg like etterpå møtte en Japaner som tydeligvis kunne engelsk. At han forsto engelsk skjønte vi fort på ansiktsuttrykket hans idet jeg klarte å halvveis rope "I got small tits" mens jeg stirret han inn i øynene i det han passerte oss på gaten.
Grunnen til dette var fordi jeg skulle si "It's alright, it's ok - I got small tits anyway", men berused som jeg var stokket ordene seg og det hele ente med et "It's ok, It's alright.................. I got small tits". I forfjamselsen over at jeg ikke fikk det til å rime klarte jeg ikke å rive blikket til meg og siste del ble stammet fram som en egen setning, tidenes sjekketriks folkens.

Vel tilbake i huset sitter vi nå rundt kjøkkenbordet å koser oss. Bestemor serverer mer "plommelikør" og latteren sitter løst. Det blir utrolig trist å forlate Yuta og resten av gjengen i morgen, de har virkelig har fått meg til å føle meg som en del av familien. I tillegg kunne jeg helt klart tenkt meg å stappe Idunn ned i sekken for å smugle henne med meg til Australia. Jeg har hatt det så hinsides morsomt sammen med henne denne uken og jeg tror vi kunne hatt tidenes mest innholdsrike backpackertur sammen, slekta produserer definitivt bra blondiner. Tusen takk for at du tok meg inn i varmen og viste meg rundt i Japan Idunn, jeg er evig takknemlig og skal spandere en øl så fort vi begge befinner oss i samme land igjen!
































En ting er sikkert, jeg blir ikke tynnere på denne turen. Idag sov lenge og slappet av med hver vår kopp te, noe som gjorde godt for en sliten kropp med begynnende influensa/halsbetennelse. Deretter dro vi inn til Shinsaibashi for å se oss litt rundt i byen. Idunn fikk kjøpt seg nytt kamera, jeg fikk handlet minnepenn og ellers har vi spist oss gjennom dagen. Vi har inntatt bakevarer, nudler, snacks og avsluttet det hele med en burger i "American village". Har også testet ut den berømte ostekaken de selger i Osaka, hallelujah! 






Opp til høyre ser dere min favoritt, ostekake innbakt i croissant med sjokoladetrekk. Kunne seriøst levd på dette i lang tid.




Møtte på en gjeng som kjørte rundt i Mario Kart biler, only in Japan.






Hærlighet, tiden går så utrolig fort og det er noe som skjer hele tiden i dette landet. I går hadde jeg flyttedag, på med sekken og videre til neste bolig.

Jeg har bestemt meg for å flytte inn hos Idunn og hennes svigerfamilie, spontanitet lenge leve. Verken Yuta (kjæresten hennes), mamman eller bestemoren hans snakker engelsk, så dette blir et fullverdig innblikk i en japansk families hverdag. Idunn har nå vært i Japan i et år og har på den korte tiden lært seg å snakke japansk, snakk om å ha språkøre! Hun fungerer derfor som tolk og gjør det mulig for oss andre å kommunisere med hverandre. I går laget vi nabe til kvelds, dette er typisk japansk vintermat som lages i en gryte som står midt på bordet å koker. Nabe er en slags suppe hvor man selv velger hva man vil spise, man plukker rett og slett det man vil ha ut av gryten. I går kunne vi velge mellom udon nudler, kål, vårkløk, tofu, ingefær og mizuna, i tillegg ble det servert storborrerot stekt i soyasaus og mirin som siderett, digg! Familien til Yuta er utrolig hyggelige og legger veldig stor vekt på at jeg skal kose meg og føle meg som hjemme. Snacks, te, øl og diverse annet serveres over en lav sko, så jeg kommer nok ikke til å kjenne på sultfølelse så lenge jeg bor her. På tross av språkbarrieren har vi virkelig funnet tonen og vi ble sittende rundt bordet å le helt til klokken 02:00 i natt. 



De som har meg på snapchat vet at jeg var i den syvende himmel i går. Vi tok nemlig turen opp til Nara for å besøke en deerpark! For ei jente som lenge har syntes at hjorten er så fine dyr at hun vil ha en tatovert på seg er dette store greier. Mamma, pappa og besteforeldre, jeg beklager å måtte meddele dette men den tatoveringen frister bare enda mer nå som jeg har sett hvor majestetiske disse dyrene er på kloss hold (sorry, not sorry). 











 















Helt til slutt er det vell på sin plass å fortelle at svima aka meg trodde hun hadde mistet ryggsekken sin i går... Før vi dro til Nara låste vi nemlig inn sekken min et skap på togstasjonen, uten å tenke mer på dette dro vi til parken å hadde det gøy. Problemet oppsto når jeg på returen begynte å tenke på hvilken kode jeg hadde valgt på skapet, for det var kodelås, eller? Med nervøs latter drøftet jeg dette med Idunn og hun kunne avklare at skapene låses med nøkkel. Okei, dette er bra, da er det bare å finne nøkkelen.
Det skulle vise seg å bli umulig, begge tømte alt av lommer og vesker uten hell. Når vi kom fram til skapene fikk jeg fullstendig panikk, skapet var TOMT!!! I full panikk og med begynnende blodrykksfall forberedte hodet mitt seg på å besvime, her er det bare å prøve på å lande slik at jeg ikke slår hodet i det flisbelagte gulvet. Heldigvis var Idunn hakket mer påkoblet enn meg og hun kunne fortelle at sekken sto innlåst i naboskapet, krisen avverget og dramaqueen nummer en tar selvkritikk, hehe.. Idunn ringte Yuta slik at han kunne varsle selskapet om at jeg trolig hadde mistet nøkkelen og var villig til å betale alt av erstatning bare jeg fikk sekken tilbake. Dette skulle vise seg å bli null problem, da noen hadde varslet personalet om at de hadde funnet et fullt skap med nøkkelen fortsatt stående i døren. Der sto altså to blondiner som ikke engang klarer å låse et skap skikkelig, ikke rart vi ble ledd av når skapet ble låst opp. Ut av skapet dro jeg en sekk som er på størrelse med japaneseren som hjalp oss, norgesflagget som lyste mot han og min entusiasme overlot ingen tvil om at sekken hadde funnet tilbake til sin rettmessige eier. Jeg fikk igjen puste og bekymringen over å måtte gå med samme truse to dager på rad slapp taket, hurra!




Som sagt hadde jeg tidenes dag i går og gledet meg til å våkne til en ny dag i Osaka. For første gang siden ankomst slo jetlaget inn for fullt og klokken var 04:30 sist jeg sjekket klokken før jeg sovnet i natt. Likevel måtte jeg stille alarm til klokken 09:30 ettersom jeg skulle låse inn to arbeidere som skulle fikse noe på badet mens Justin var på jobb. Såklart hadde jeg stilt klokken på feil dag og jeg bråvåknet av at det ringte på døren. Her var det bare å få på seg klær i en fei og jeg vet ikke om det var japanerne utenfor eller blondina med sovesveis som så mest fortumlet ut idet jeg åpnet døren. På tross av at de ikke snakket engelsk (ingen overraskelse der altså) fikk vi kommunisert gjennom en form for tegnspråk og jeg fikk opplæring i å signere for utført arbeid på japanske skjemaer. Funfact: I Japan bruker de ikke signatur slik som vi gjør i Norge, men egne godkjente stempler. Jeg måtte derfor lage en ring og skrive navnet mitt med små bokstaver inne i sirkelen for å etterligne et stempel med mitt navn. Signeringen av skjemaene skjedde forøvrig på gulvet, dette til tross for at kjøkkenbordet var like ved. 



Når arbeidsfolket hadde forlatt leiligheten dro jeg ut for å møte tremenningen min Idunn som tilfeldigvis har slått seg ned i Osaka sammen med kjæresten sin. Hun startet eventyret i Japan som backpacker på work and travel visum og har jobbet en del som engelsklærer det siste året. Jeg kan ikke engang huske sist jeg møtte Idunn, så hvor tilfeldig er det ikke at vi plutselig ender opp i samme by på andre siden av jorden? Verden føles plutselig veldig liten, det på tross av alle de tusen ukjente menneskene som også befinner seg på akkurat samme sted.
Vi hadde en fantastisk dag hvor Idunn viste meg nye deler av byen, tok meg med på cafe og fortalte om noen av de tingene hun har opplevd så langt. Timene fløy avgårde, så vi kastet i oss litt sushi (DIGG) før vi dro til den samme festivalen som jeg var på i går. Her møtte vi vennene og kjæresten hennes, spiste deilig gatemat og studerte de ulike menneskene som gikk forbi. På tross av at jeg var på samme sted i går opplevde jeg likevel helt nye ting idag. Blant annet ba vi til en gud om at han skulle hjelpe oss å ta kloke valg i år, dette gjorde vi inne i et røykfylt tempel hvor vi ofret penger, ringte i en stor klokke og bukket. Vi kastes også mynter inn i en folkemengde foran et annet tempel og etterpå slo vi på en av tempelveggene, dette for å be guden om god økonomi i framtiden. Kulturopplevelser eller hæ?! 


















Dag to i Osaka har virkelig ikke skuffet og reiseangsten jeg fikk i går holder sakte men sikkert på å forsvinne.
Prosjekt "trives i eget selskap" er igang og Justin hadde allerede gått til jobb når jeg våknet i morges. Jeg bestemte meg derfor for å utforske byen på egen hånd, med andre ord ingen grining på handicap toaletter idag. Med musikk på ørene lot jeg tilfeldighetene styre meg og jeg vandret rundt uten mål og mening i flere timer. Jeg har fått sett utrolig mye fint idag og er utrolig glad for at jeg valgte å bruke dagen på denne måten. 

Språket er fortsatt et lite problem, noe jeg fikk kjenne litt ekstra på når jeg skulle prøve å navigere meg gjennom et supermarked. På forhånd hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle forsøke å finne en type drikke som jeg likte, utvalget er stort men noen problemer blir det likevel når man ikke er helt sikker på om det er iste eller øl på flaskene. Sulten som jeg var tenkte jeg at det var lurt å gå for en sikker vinner til lunsj, nemlig nudler på boks. For hvor vanskelig kan det egentlig være å finne en digg type nudler i Japan? Joda det er sikkert null stress joggedress det, dersom du er japaner. Utallige typer nudler med forskjellige smaker møtte meg i hyllene og jeg kunne ikke gjøre annet av å le av meg selv der jeg sto å klødde meg i hodet. Etter en stund sa jeg meg ferdig med handlingen og fikk klumset meg gjennom en betaling. Ikke spør meg hva jeg betalte, for jeg endte med å la kassadamen (som såklart kun snakket japansk) ta de pengene hun skulle ha fra lommeboken. Det er ikke bare bare med ny valuta skjønner du, hehehe. To forskjellige typer nudler, fire typer drikke og et par grillede kyllingspyd (tror jeg) ble med denne forvirra blondina hjem, her er det bare å prøve seg fram tenker jeg!  










Når bestevenninna er lærling i steinhoggerfaget tar man jo selvfølgelig bilder av de ulike uthoggingene man kommer over. Gleden var derfor stor når jeg så noe jeg først trodde var en park bestående av ulike steiner og motiv. Med Anita på facetime forklarte jeg at jeg hadde funnet "paradiset for steinhoggere" og viste ivrig fram de ulike uthoggingene. Etter relativt kort tid inne i denne "parken" gikk det opp for meg at det minnet mistenkelig mye om noe litt annet enn kunst. Etterhvert som jeg beveger meg lengre inn forstår jeg sakte men sikkert at jeg er omringet av noe som definitivt er gravstøtter. Jepp, denne turisten har med andre ord vært på oppglødd sightseeing på en kirkegård...


Flere reoler fulle av nudler, men hvilken boks skal man velge? Ville helst unngå fiskesmak og lignende snafs...



Etter å ha inntatt lunsjboksen med nudler (som forøvrig var kjempe god) tok jeg en kort powernap til Justin kom hjem fra jobb. Han lurte på om jeg hadde lyst til å bli med å sjekke ut en slags festival på den andre siden av byen. Festivalen markerer nest siste dag i en lang feiring av det nye året. Her hadde de blant annet hundrevis av boder der de solgte gatemat (spiste meg forderva igjen og er psykisk forberedt på mageproblemer), salgsboder med diverse effekter og mange gikk i et slags bønnetog rundt tempelet. Har virkelig fått ta del i Japansk kultur i kveld og nordmannen i meg er sjokkert over hvor mange mennesker som hadde tatt turen til denne festivalen. Et sånt arrangement er helt spesielt å få oppleve ettersom stemningen, lydene, luktene og alle de andre sanseinntrykkene rett og slett ikke kan forklares eller gjenskapes gjennom video og bilder. Det var tett i tett med mennesker uansett hvor man prøvde å gå, det er derfor ikke noe som anbefales dersom du har så mye som et snev av agorafobi. 






Disse dukkene brukes til å ønske seg noe fra gudene. Man farvelegger først det ene øyet og ber til gudene om å få oppfylt et ønske, først når ønsket er gått i oppfyllelse farvelegges det andre øyet.






Luksus med lokalkjent guide, Justin viser mer enn gjerne fram små "hemmelige" bakgater.






Okei, da har jeg omsider landet i Japan og allerede etter noen få timer i dette landet har jeg virkelig fått teste selvstendigheten min.

På flyplassen i Osaka gikk ting veldig greit, skiltene hadde engelsk oversettelse og personalet var hjelpsomme. Videre tok jeg tog til Tengachaya stasjon og her skulle jeg bytte til undergrunnsbanen som går i retning Takatsuki. Det skulle vise seg å være enklere sagt enn gjort da alt av informasjon sto på japansk og oversettelsene plutselig manglet.. 
Som en hodeløs høns sto jeg der med sekken på ryggen og tenkte at her var det bare å spørre seg fram. Nok en gang enklere sagt enn gjort.
Etter å ha spurt omtrent 200 forskjellige mennesker om hjelp klarte jeg til slutt å komme i kontakt med TO personer som kunne nok engelsk til å få guidet meg i riktig retning. I tillegg tror jeg at jeg fikk kjeft av en som jobbet i billettluka på Tengachaya stasjon fordi jeg ikke forsto hva han sa på japansk, heldigvis skjønte jeg ikke hva han sa når han kjeftet heller.

Når jeg endelig kom fram til Tenjinbashisuji6chome stasjon hvor jeg skulle møte couchsurfing hosten min var jeg helt utslitt. Så mange nye inntrykk kombinert med et hav av mennesker som ikke engang prøver å legge skjul på at de stirrer på deg gjør at hodet virkelig får kjørt seg. Ikke hadde jeg sovet på et døgn, det begynte å bli lenge siden forrige måltid og ingen ga uttrykk for at de forsto språket jeg snakket. En kjapp tur på et svært skittent handicap toalett endte med at jeg brast i gråt og aldri før har jeg følt meg så mutters alene.

Der satt jeg altså, hulkende på et toalett i Japan og med sekken som min eneste støttespiller, koser seg på tur ja.

Etter en liten pep talk til meg selv og kontakt med bestevenninna hjemme i Norge ruslet jeg ut fra stasjonen for å finne et sted å spise. Med lavt blodsukker og lite energi ble gleden derfor stor når det første som møtte meg var en McDonalds. Ved hjelp av tegnspråk fikk jeg bestilt meg en cheeseburger og med ett var verden et litt bedre sted å leve. Etter å ha småsovet på mcdonalds i noen timer (ja, offentlig soving er tydeligvis sosialt akseptert over alt i Japan) møtte jeg Justin som jeg skal bo hos i de neste tre dagene. Justin virker som en kjempe hyggelig fyr og har utrolig mye å fortelle om Japan. Han er opprinnelig fra California, men har bodd og jobbet i Osaka i over tre år. Etter en liten omvisning i byen spaserte vi til leiligheten hans slik at jeg kunne legge ifra meg sekken før vi gikk ut for å spise middag. Justin tok meg med til en liten og autentisk restaurant i en av Osakas mange små bakgater. Der fikk vi servert mange ulike småretter, blant annet Yaki Tori (ulike kyllingspyd), en kyllingsuppe ingen av oss egentlig vet hva inneholdt, Tsukuni (kyllingkjøttboller med rått egg som tilbehør), grillet kyllingskinn, en slags toast med kylling og hvitløk, samt grillet lotusrot (min favoritt). Jeg er heldigvis oppdratt til å i det miste smake på den maten som blir servert, noe jeg er veldig glad for den dag idag. For å si det sånn så tror jeg Japan blir en skikkelig spennende matopplevelse. Slapp av pappa, jeg har pakket med masse idoform. 


En av mange sovende kompiser på McDonalds.


En liten håndfull av alle smårettene vi fikk til middag.


Bildet er utydelig fordi hele det lille rommet var fylt med os fra grillen og tobakksrøyk, på tretavlene øverst i bildet står menyen. Bak plassene på bardisken er det ikke plass til mer enn fire små bord, jeg lyver ikke når jeg sier at soverommet mitt hjemme i Norge er større enn mange av Osakas restauranter.  

Nå skal jeg endelig få noen timer med sammenhengende søvn, noe jeg har sett fram til siden jeg dro fra Norge. Forhåpentligvis blir morgendagen like innholdsrik, bare litt mindre overveldende. 




I skrivende stund sitter jeg på Gardermoen flyplass med ti tusen sommerfugler i magen.
Ferden går snart videre til Helsinki for en kort mellomlanding og før jeg vet ordet av det befinner jeg meg i Japans tredje største by, Osaka. Der skal jeg oppholde meg i en uke og vil forhåpentligvis få oppleve noe av det byen har å tilby.

Jeg har gledet meg til denne dagen en god stund nå og mange ganger har jeg prøvd å forestille meg hvordan det kommer til å føles når jeg endelig står med boardingkortet i hånden. Det er vanskelig å beskrive hva man egentlig føler når man ikke er helt i stand til å tenke klart. Kaos. Det er det jeg føler på akkurat nå. En del av meg er skikkelig spent og klar for å bare kaste seg ut i eventyret. Den andre delen sliter med usikkerheten og det faktum at jeg ikke vet når jeg skal gi mine nærmeste en klem igjen. 
For helt ærlig er jeg ganske redd, livredd. Ikke er jeg vant til å være helt alene og fram til nå har jeg vell strengt talt ikke vært særlig god på det heller.
Denne reisen blir med andre ord et lite prøveprosjekt hvor jeg tvinger meg selv til å trives i eget selskap, hurra...

For at dere ikke skal tro at jeg sitter her på flyplassen med panikkanfall kan jeg betrygge dere med at jeg er helt sikker på at jeg ikke kommer til å angre på denne reisen. Jeg gleder meg, masse!
 




Kun 50 dager til avreise. 

50 dager med familie og venner. 50 dager med planlegging. 50 dager med forhåpninger og spenning. Ikke minst 50 dager med nervøsitet.

Hva har jeg gjort? Hvor gjennomtenkt er egentlig dette?
De spørsmålene prøver jeg å finne svar på hver eneste dag. Realiteten er at jeg har bestemt meg for å midlertidig forlate alt kjent og trygt her hjemme i Norge. Jeg vet ikke hvor lenge jeg skal være borte, jeg vet ikke hvor jeg skal bo eller hva jeg skal gjøre når jeg kommer fram. Det eneste jeg vet er at jeg ønsker å gjøre dette, kun for min egen skyld. 

Hvor mange ganger har jeg ikke drømt om å pakke kofferten samtidig som jeg har flyktet inn i instagram profiler fylt med fargerike reiseskildringer. Plutselig står jeg her med en enveisbillett, min enveisbillett.

Ambisjonene for denne bloggen er verken å bli lokalkjendis eller toppblogger, snarere tvert imot. Det jeg ønsker er at den skal fungere som en digital dagbok. Litt for at jeg skal kunne holde styr på hva som skjer underveis, mest for at familie og venner skal få et innblikk i hverdagen Down Under. 




Ida Kristine Grytdal




En 22 år gammel sykepleier med en enveisbillett til Australia. Avreise januar 2018



ARKIV


· Februar 2018 · Januar 2018 · November 2017


KATEGORIER


· Australia · Japan · Reise

LINKER


· Instagram : Idas_reise

DESIGN





Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver.
Bloggen ligger på
blogg.no og annonser på bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktør for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.